To journalister og en elv

Det var midten av juli. Jeg tilbragte lørdagskvelden inne på kontoret. Skrev om et eller annet jeg var overbevist om at kun de over 70 ville ta seg tid til å lese.

Noen ganger er det sånn. Og de gangene har tankene en tendens til å vandre. Ut av kontoret, inn i naturen og til ferskvann med fisk i.

På pulten overfor satt en kollega og mumlet noe om sidehenvisning og prioriteringsliste. Ekko i bakgrunnen. I sikkert en halvtime satt jeg som en dement skogssnegle og stirret halvtomt ut over det åpne kontorlandskapet. Så sprakk bobla. Praten om fagrelaterte ting var over. Jeg hørte ordet laksefiske, og steg til overflaten som en tokilos ørret under Ephemera vulgata-klekkingen.

“Marius?”

Jeg ble så forbauset over det kontrastfylte temaskiftet at jeg hadde gått glipp av spørsmålet.

“Skal du bli med å fiske i Etneelva på torsdag?”

Klart jeg skulle. Det var kollega Ellen Marie, eller Elma, som spurte. Hun hadde et døgn i sone 20 alene, og søkte selskap. Jeg var like vanskelig å be som en Alaskan Malamute med tilbud om luftetur. Jeg fikset meg umiddelbart fri på fredagen, og iveren tok såpass over at artikkelen som fram til da var reservert de over 70, ble god nok til å friste folk ned i 60-årene. En kioskvelter.

Torsdag ettermiddag kunne ikke komme snart nok, og da den endelig var der, og jeg svingte inn på campingplassen i Etne, var det med mot og lyst man vanligvis bare finner hos en småfull 17-åring i Haraldsgata. Det var tid for laksefiske.

En type fiske jeg ikke kan vise til nevneverdig erfaring med. Heller ikke en type fiske som appellerer særlig til meg. Helst foretrekker jeg et lite ørretvann, en lett stang og Sølvkroken Spesial 7 grams i enden av snøret. Men fiske er fiske.

Jeg gikk over fangstlista på campingplassen. Mye fisk. Og der, med rekorden på 11,4 kilo, lyste navnet til min kollega mot meg. Blandede følelser meldte seg. Her skulle jeg tilbringe et fiskedøgn med en person som åpenbart liker å fiske, som meg, men som samtidig hadde langt mer erfaring samt bedre resultater å vise til fra elvefiske. Jeg måtte gå inn med tanken om at det hele var for turen sin del.

Og det gjorde jeg klokt i. For etter noen timers fiske i den smale, strie strømmen sone 20 hadde å by på, satt vi tomhendt igjen i den vesle fiskebua. I slike tilfeller er en ordentlig, røkt whisky god å ha. Korken på litersflaska med Laphroaig ga fra seg en lyd ikke ulik den granatkasterne i Forsvaret farer med, og to små plastglass fikk hver sin dose. Så også to mislykkede laksefiskere.

Derfra gikk praten løst utover de sene nattetimer. Beskrivelser av fargerike kollegaer og salige ord rettet mot livet i sin helhet sto tettere jo lenger ned i flaska vi kom. Så var det leggetid. Hun i bagasjerommet på sin bil, jeg i min. Blandingen av frisk luft og anselige mengder med alkohol gjorde dette til en seng så god som noen, og det gikk ikke lange tiden før drømmer om langt mer  fisk enn det vi kunne vise til fór over netthinna.

Noen kast ble det også fredag formiddag. De var omtrent like innbringende som de kvelden i forveien hadde vært. Ingen fisk, kun et fint døgn i ei fin elv. Hva mer kan en be om?

IMG_4421 IMG_4425

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s