På grensa til det latterlige

Da en enkelsk lord fikk bygget Lindum Lakseslott i Suldal på slutten av 1800-tallet, må det kunne sies å ha hvilt en viss pompøsitet over det hele. Noe av mann mot natur-prinsippet ble revet bort, og lorden kunne nærmest praktisere speykast fra eget tun.

Undertegnede har vært med på lignende. Under laksefiske i Skottlands River Dee i fjor høst, innlosjerte fire halvlate karer seg på Maryculter House hotel. Nærmere den anerkjente lakseelva kommer man ikke uten vadere. Og der satt vi, med en Belhaven Best i venstrehånda, og ei tohånds (!) fluestang i høyre. Bedagelig, og umåtelig tiltalende.

Samtidig satt en ustanselig djevel på skulderen og lurte på hvor opplevelsen av natur var blitt av. Her kjørte vi splitter nye BMW-er med stenger på panser og tak, kledde oss utelukkende i Simms og så ut som sportsfiskets svar på John Carew og John Arne Riise.

Derfor føltes det ekstra godt da jeg for en ukes tid siden dro fram en halvmeter lang teleskopstang type kulepenn, og tok med min bedre halvdel på fiske i Djupadalen. Djupadalen er et populært turområde i Haugesund, hvor mange tar beina fatt etter endt arbeidsdag, og stien til tider bogner over av middelaldrende damer og menn med og uten gåstaver.

Det var også midt på denne stien at vi, med klokketro på egne ferdigheter, slapp ut et snøre med ei saftig markklyse denne kvelden for en ukes tid siden. Utallige myggbitt med påfølgende blodmangel så liksom ikke ut til å spille noen rolle da vi fikk øye på den ene bekkørreten etter den andre.

photo

I det et par i 40-årene – uten gåstaver – kom gående forbi, rykket det i kulepennen, og opp på stien dro jeg en pen steikeørret. Paret stoppet opp, og mannen bemerket, “Det er noe av det rareste jeg har sett. Ante ikke engang at det var fisk her, jeg.”

Mange gjør nok ikke det. Hadde engelskmennene visst om det fantastiske bekkefisket i nærmest urbane omgivelser som Norge har å by på, hadde ikke slottene latt vente på seg.

I sin bok “Etter Ørret Med Stang og Snøre” fra 1967 understreker Knut Rom viktigheten av denne typen fiske. Særlig blant den yngre garde. For det er på denne måten, mener han, at man virkelig kan observere ørretens oppførsel, og lære mest mulig om fiske etter den.

Nå har mye endret seg hva angår ørretfiske siden 1967, men akkurat dette er nok like viktig den dag i dag.

Én ting er sikkert: å sitte på kne bak halvmeterhøy røsslyng med noe som knapt kan karakteriseres som fiskeredskap, og med middelaldrende hobbymosjonister på alle kanter, samtidig som man fanger kveldsmat, det vil jeg si er på grensa til det latterlige.

Latterlig lærerikt, og latterlig moro.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s