Hundespann og suicidale lemen

“Jo slakkere tauet er, desto lenger ned i bresprekka faller du.” Stemmen til breføreren, min svoger, var klar. Så også budskapet. Isbreen Folgefonna var et potensielt farlig sted å befinne seg, og vi hadde alt å tjene på å følge med.

Fredag kveld ankom vi Hatlestrand. Et tettsted i Kvinnherad kommune som ikke er mindre enn at det har eget ferjeleie, kolonial og frisør. Samtidig ikke større enn at et sted mellom 4- og 500 sjeler har valgt å bosette seg der. Min søster, svoger og nevø hadde som vertsfamilie for en natt disket opp med hjemmeskutt hjort og langreist øl. Fra første øyeblikk en uslåelig kombinasjon.

Med vilt i systemet og smårøde øyne etter en lang kjøretur og to-tre bokser med bergensøl, gikk vi en tidlig kveld i møte og traff puta en gang før midnatt. Drømmene så ut til å være ekstra søte der inne i periferien, og da alarmen omsider gjorde seg til kjenne, kun for å minne oss om at det var ukristelig tidlig, tok vi det med et beskjedent innslag av fatning.

Få timer senere sto vi ved foten av massive Folgefonna, Norges tredje største isbre. Så nært dette iskalde flaket, som på sitt tykkeste er 450 meter, virket det useriøst å argumentere for at det foregår global oppvarming. Vindstyrken der oppe tatt i betraktning, var det ikke snakk om mer enn 2-3 effektive varmegrader, og vindtette ytterklær med ull under så umiddelbart ut til å være et godt valg. I tillegg ble vi oppfordret til bruk av hansker. Delvis grunnet kulde, delvis av helt andre årsaker.

“Det er så mye bakterier i isen her, at om man kutter seg, er det lett å få infeksjoner”, kunne breføreren konstatere. Mye av skylden ble tillagt nært suicidale lemen, som mot all sunn fornuft tok turen ut på breen for å lete etter mat, og som i direkte konsekvens av en så håpløs avgjørelse sultet eller frøs ihjel.

Vi var elleve personer i gruppa. Kun bundet sammen med tau og felles nasjonalitet. Den første stigningen tok en times tid. Vi la bak oss 200 høydemeter, og var, før vi visste ordet av det, oppe på 1450. Der ventet to velfortjente goder: en ubeskrivelig utsikt, samt en 4,5 minutters leksjon i glasiologi.

En halvtimes gange senere fant vi nakent fjell, og tok en pause i den sterke fjellsola. Der satt vi med hver vår matpakke, bundet til ett og samme tau, ikke ulikt bikkjene til Lars Monsen på tur over Canada. Sjefen vår var imidlertid noe rundere i kantene, og de som hadde behov for toalettbesøk ble koblet fra livslina, med oppfordring om ikke å forlate berget.

Med noen ekstra kalorier i magen gikk turen inn i sin kanskje mest utfordrende etappe. De enorme bresprekkene som foldet seg nedover mot Juklavatnet minnet om dype rynker i en bekymret 80-årings panne, og vi skjønte raskt at vi ikke var kommet dit for å gå rundt dem. Men vi var en sprek gjeng, som med godt samarbeid og oppmuntrende – så vel som lett nedbrytende – kommentarer tok oss fra egg til egg. Et vondt kne her, og en isøks på avveie der. Motbakker til tross, det var en fantastisk opplevelse. Å vite at det til tider var et hundretalls meter ned til stø berggrunn, og at vi boret både stegjern og isøkser inn i det som en gang hadde vært rennende vann, utgjorde en opplevelse ulik noen annen.

Gruppa vi hadde hengt oss på, en gjeng med ingeniører på firmatur, må kunne sies å være et tverrsnitt av den norske befolkningen sånn rent fysisk. Brevandring trenger ikke være særlig krevende, og jeg kan varmt anbefale det for alle som ønsker en litt alternativ naturopplevelse.

Advertisements

One thought on “Hundespann og suicidale lemen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s