Sydvest og vakre skadedyr

“Mange blir så deppa av en våt og guffen regnværsdag. Men det blir ikke jeg, da blir jeg tvert imot i kjempeslag…”

Lillebjørn Nilsens entusiastiske syn på gjeddefisk dominerte lydbildet i bilen. Arten, som han tilsynelatende var så glad i, var min favorittfisks verste mareritt – en regelrett trussel mot ørretbestanden i enkelte områder. Men Nilsen var like glad.

“Med fiskestang i handa, med regnfrakk og sydvest, med lunk på kaffekanna…”

Angivelig er det da han liker seg best.

Låta tok meg 15 år tilbake. Til fisketurer med gamlingen, som det forventes at fedre omtales som i tilbakeblikk som dette. Det var primitivt fiske, den gangen. Halvråttent snøre som hadde holdt ut en vinter og to, samt rustne kroker med meitemark som vred seg i smerte.

Sånn sett var fisket lett sadistisk. Men mest av alt var det risikofylt. Ingen visste hvilke beist høstregnet hadde lokket opp i de lokale bekkene, og med tynnslitt 0,20 på snella ba vi strengt tatt om påfølgende ukristelige ytringer og lange våkenetter.

Så, en lørdag morgen 15 år senere, var snøret byttet ut med fireline, krokene splitter nye, og meitemarken… vel, den vred seg fortsatt i smerte.

Nilsen foretrakk fortsatt gjedde, noe jeg kunne være tilbøyelig til å forstå. Hans valg av klesplagg hadde jeg imidlertid aldri blitt klok på. Sydvest? For ferskvannsfiske? Noe så kontroversielt.

Undrende over denne håpløse avgjørelsen satte vi fra oss bilen og spaserte mot bekken. Et døgn med ekte vestlandsregn hadde fått skikk på dens evne til å tiltrekke seg anadrome fiskearter av alle mulige slag. Et nedlagt oppdrettsanlegg vitnet om solide muligheter for regnbueørret. Etter min mening det vakreste skadedyret i norsk natur.

Det manglet ikke på fisk, denne dagen. Meitemarken var en like dødelig rakker som den hadde vært 15 år tidligere. Men storfisken uteble, og vi kunne antakelig kommet like godt fra det med råtten 0,20 som med splitter ny fireline. Selv de to regnbuene vi fikk på land kunne ubehandlet delt stekepanna tilhørende stormkjøkkenet mitt.

Det haglet med teorier om hvor storfisken befant seg, og i kjent sportsfiskerstil falt det oss aldri inn at det kunne være ferdighetene som kom til kort. Mer sannsynlige var forklaringer som vindretning, vannstand, tid på døgnet og flo og fjære.

Kreative bortforklaringer til tross, hvem vet? Kanskje var det mangel på sydvest som ble utslagsgivende.

 

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s