Auren, ørnen og rådyra

En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Ei heller lykke, er min påstand. Følg med litt nedover, så skal du se hva jeg mener.

Det var mai. Jeg hadde børstet støv og andre avfallsstoffer av de til tider bortglemte fluestengene. En ni fots Shakespeare klasse 6-7 og en Guideline klasse 5 med like mange føtter. Førstnevnte ble riktignok støvbørstet et par måneder før sistnevnte, da den lakselusbefengte sjøauren, i motsetning til sin solbrune broder, gir nappmuligheter året gjennom.

Sjøauren hadde sittet, den. På en eller annen jålete våtflue med glitter og signalfarger man kun finner maken til på såkalte herreklubber i Soho, London. Mjåsund, var stedet. Hva angår lakselus, satte jeg ny rekord. Én lusen Lepeophtheirus salmonis på hele den 300 gram sølvblanke kroppen. Var sjøaurens nære endelikt en saga blott? Neppe.

Like fullt beveget jeg meg, som så mang en aure før meg, opp i ferskvann en ettermiddag i slutten av mai. Med meg hadde jeg klasse 5’ern, en dæsj med fortomssynk og et bredt utvalg av to våtfluer. Med såpass knappe ressurser, gjaldt det å ikke fiske nysprungne bjørkeblader i bakkastet.

Det var lettere sagt enn gjort, og etter en kamp mot flåttbebodde bjørkekvister satt jeg igjen med én flue. En nymfelignende pjusk med kobberhode som så ut til å ha sitt opphav fra siste epoke av sovjettiden.

Dermed ble det jeg og lettvektskommunisten som mot all sunn fornuft skulle kjempe kampen mot brunauren. Etter litt enkel rekognisering, hvis metoder neppe ville fått gehør innad i etterretningstjenesten, kom jeg frem til at det sto en luring og gapa i sivet inn mot land.

Selv var jeg strandet på en liten holme, og satte derfor i gang med å kaste innover. Napp på første forsøk, dog intet mer enn prøvesmaking fra aurens side. Den begrensede suksessen gjentok seg på andre kast.

Så, i kjent eventyrstil, satt den på tredje kastet og ga fra seg en kamp som om det sto om livet. Tenke seg til. Nesten som den ikke ante at min intensjon var å sette den pent og pyntelig ut igjen så snart jeg hadde landet den. Middag trengte jeg jo ikke.

Etter å ha gitt den et vått kyss på en enda våtere panne, satte jeg brunauren forsiktig ned i vannet, hvorpå den med livets lyst ilte tilbake til sivet hvor den så naivt hadde tatt kobberflua bare minutter tidligere. Tilbake sto jeg i all min ensomhet, med unntak av selskapet fra en iherdig blodigle som tappert forsøkte å suge seg gjennom vaderne. Også den ble varsomt geleidet tilbake til sitt naturlige habitat.

I det jeg satte meg inn i bilen var jeg overbevist om at naturopplevelsene var over for denne gang. E39 bogner tross alt ikke over av ville opplevelser, med unntak av en og annen ferjetur i nordavind.

Jeg hadde ikke ikke før registrert havørnen, der den kjeppjagdes av tre iltre måker, før jeg fikk øyekontakt med et langt mer bedagelig anlagt rådyrpar hvis største bekymring for dagen var at gresset faktisk så grønnere ut på den andre siden.

Jeg måtte si meg fornøyd. En kampvillig aure, en instendig blodigle, en livredd havørn og to likegyldige rådyr ble resultatet av en 20 minutters kjøretur. Mon tro hva den neste bringer?

 

 

Advertisements

One thought on “Auren, ørnen og rådyra

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s