Med ørret som terapi

Jeg var nedbrutt. Lettere deprimert. Stikk i strid med forventningene fra mennesker i kortbukser som etter ukevis med ustanselig nedbør hadde fått et etterlengtet påfyll med D-vitaminer.

Men det var hverken rain- eller monday blues som hadde truffet meg. Det var den langt mer alvorlige «lack of landed salmon blues» som så instendig hadde festet grepet.

Tre dager i Suldalslågen uten så mye som et napp tæret på kreftene, og fikk meg tidvis til å undres over hva det var jeg holdt på med. Mon tro om strikkekurs kunne være en aktuell erstatning på hobby-fronten? Om ikke annet, kunne jeg fra fisket dra med meg kunnskapen om knuter.

Lørdag kveld bestemte jeg meg for å gi fisket en siste sjanse, og lot strikkepinnene ligge i handlekurven på Ebay. Klare til utsjekk, naturligvis, om også denne turen skulle komme til kort hva angikk å bære frukter.

Det begynte bra. Samboeren hadde ikke rukket mer enn et par kast med haspelstanga, før det hogg voldsomt i det alge-infiserte vannet. Med en sikt på ti centimeter, var det ikke før gamlingen nådde overflaten, at vi skjønte hvor stor den var. Lett en kilo. Kanskje halvannen?

Det finnes en uskreven skala i vår til tider så navlebeskuende fiskeverden. Skalaen hvor antall desibel på et forbannet skrik korrelerer med antall hekto på en fisk som velger å spytte ut sluken.  Kristian scoret høyt idet kilosørreten valgte en annen skjebne enn håven. Dog, aldri så vondt at ikke en Petterøe’s kan døyve smerten.

Til tross for speilblank overflate, hadde vi troen. Om ikke på at rømlingen skulle være dum nok til å ta igjen, så i hvert fall på at hans noe mindre omfangsrike artsfrender også måtte spise, før eller siden.

Gjentakende vak utenfor en holme i nærheten, vitnet om at kveldens buffet besto i fjærmygg, døgnfluer og/eller maur. Tørrflueboksen hadde jeg selvsagt lagt igjen hjemme, så jeg krysset fingrene for at en nymfe et par centimeter under overflaten ville virke like fristende.

Jeg ga klasse 5’ern noen kjærlige lufteturer frem og tilbake, før jeg slapp flua fri, med mellomstopp overflate og destinasjon ørretkjeft. Det funket. Et råsterkt eksemplar, type herremann, glefset i seg og la på svøm. Minutter senere var den på land. En flott, høstkledd kar med begynnende krok på underkjeven.

I det jeg med den største omhu satte den tilbake i vannet, og så den forsvinne i den blågrønne suppa av vann og alger, kom endorfinene strømmende. Mestringsfølelsen evnet umiddelbart å føre meg ut av den altfor premature vinterdepresjonen, og troen på fiske som hobby og fritidssyssel kom sigende tilbake.

Etter mye frem og tilbake, avsluttet jeg helga med å slette strikkepinnene fra handlekurven på Ebay. Dog, skulle også ørretfisket vise seg å svikte i nærmeste fremtid, er det godt å vite at de kun er et tastetrykk unna.

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s