Fiskelykke med gamlingen

I sommer var jeg programleder for en programserie på TV Haugaland med navnet Fiskelykke. Noe misvisende i ordets rette forstand, for den helt store fangsten ble det aldri. Jeg mente likevel vi var på trygg grunn, for navnet har  to betydninger: åpenbart det å få fisk, men kanskje vel så viktig – lykken ved å fiske.

Da jeg lørdag morgen tok med fatter’n til en av Haugalandets desidert beste kommuner, opplevde vi en blanding av de to betydningene. Kombinert med solskinn og speilblank fjord, ble det en overveldende opplevelse.

img_2876
Glad fisker med fin fangst.

Våre anadrome venner fikk ikke stå i fred så mange minuttene. For all del, undertegnede så ikke ut til å utgjøre den store trusselen, der jeg sto med fluestanga og en rekeimitasjon som knapt vekket interesse hos fisken. Men min far var ikke sen med å dra i land en lekker, gyllenbrun sjøaure på noen hekto. Overraskende nok var det en Tasmanian Devil-sluk som gjorde susen. God start!

I løpet av noen øyeblikk hadde han på land to til. På ett tidspunkt hadde han to på samme snøre – én på Devil’en, og en på opphenger-flua. Samtlige var litt i slankeste laget etter vinteren, og fikk vende tilbake til sitt fuktige habitat.

img_2894
Den obligatoriske bålkosen.

Naturligvis ble det bål også denne gang. Det komplette fraværet av vind førte til at en grå båltåke la seg over den vesle dalen vi befant oss i, og ga en slags vinterfølelse, til tross for at snøen så langt har uteblitt. Med hjemmekvernet kokekaffe i kjelen var det unektelig godt å være friluftsmenneske denne morgenen.

Opplevelsen toppet seg da flere titalls padlere fra Tysvær kano- og kajakklubb kom sigende utover, og hilste så fint «god morgen».

img_2887
Hyggelig med selskap.

Etter noen kopper upåklagelig kaffe, et par pølser i skrotten og ro i sjelen, satte vi kursen for det ytterste sundet. Her tok jeg ikke mange kastene med fluestanga, før en kilosørret var nær ved å ta. En nervepirrende opplevelse som man aldri helt vet om man elsker fordi det er så spennende, eller om man hater fordi fisken ikke tar. Jeg heller mot det første.

Like etterpå, mens nervene var i ferd med å roe seg, hørte jeg et plask like bak meg. Jeg tok haspelstanga, med ei ferdigmontert 10-grams Møresilda, og siktet. Et par rolige sveiv, så satt den! Ikke store karen, men godt å få fisk på land. Også denne ble satt fint tilbake igjen.

En nydelig tur også denne gang, med et vær av en annen verden. Takk for turen, far!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s