På Telemarks tak

Generelt er jeg ikke nevneverdig tilhenger av å gå i kø for å sanke inntrykk i naturen. Likevel finnes det øyeblikk der det kan bli riktig så fint. Som når hele familien samles på Gaustatoppen (1883 moh.) i snøvær i september.

Vi er på Gaustablikk for å feire bursdagen til vår kjære morfar. Lørdagen har vi satt oss ett mål: å nå Gaustatoppen. Noen av oss til fots, andre ved hjelp av Gaustabanen inne i fjellet. Vi starter like etter frokost.

DSC01947.jpg
Sååååå store er vi …

Turen oppover går som smurt. Vi tar en pust i bakken her og der. Rundt oss vrimler det med folk, men de forsvinner liksom litt når man stopper og tar inn utsikten. Vilt, vakkert og vått. Underveis treffer vi på en gjeng med driftige sherpaer som tilrettelegger for fremtidige topptur-entusiaster.

DSC01945.JPG
Imponerende arbeid.

Det går radig oppover. Etter en times gange, ser vi toppen. Det tunge skylokket trekker seg litt til side, og avslører hva vi har i vente. Det er et mektig skue.

DSC01951.jpg
I all sin prakt.

En halvtime senere står vi der. På Telemarks tak. Det klaffer godt, for i det øyeblikket vi trår over kanten, kommer mormor, morfar og Sissel (med Emma i bæremeis) ut fra Gaustabanen.

DSC01954.JPG
Spreke besteforeldre.

Vi sitter ikke lenge før det begynner å snø. Med jevne vindkast blir det naturlig nok kaldt, så vi starter nedstigningen etter ikke altfor lange pausen.

Nede i dalen er været et helt annet. Den varme sola kjennes fantastisk mot kroppen.

Gaustablikk, du er rå!

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s