Topptur i påskevær

Etter flere dager på sofaen med et heftig tilfelle av «man flu», ser jeg fram til å få brukt kroppen igjen. Derfor rykker det i både høyre og venstre skifot, da jeg lørdag kveld sjekker værmeldinga for Gullingen i Suldal.

Sol, vindstille. 15-20 centimeter med nysnø siste døgn. For et eventyr.

Svingene opp fra Suldalslågen søndag morgen henter fram gamle minner. Gode minner. I barndommen og ungdommen min hadde vi hytte her oppe. På stølen Froa, ved foten av det 979 meter høye fjellet Gullingen.

Det er godt å være tilbake. Det er det alltid.

Jeg parkerer den vinterskitne bilen min på Hellebrekk sør for Mosvatnet.

Skiene smører jeg med blått, før jeg pakker siste rest i sekken og labber innover. Det er kaldt. Elleve kuldegrader, sier termometeret.

Planen er å bare labbe litt rundt i de preparerte løypene i området. De utgjør mangfoldige kilometer i terrenget rundt Mosvatnet. Men jeg har ikke gått nevneverdig langt idet jeg ser skiltet mot Natlandsnuten, en gammel kjenning.

Det kjøres ikke opp løyper til den 965 meter høye fjelltoppen, men et par morgenfugler med randoneeski har gått opp et nøkternt spor i riktig retning.

Det blir et enkelt valg. Jeg legger feller på skiene, og tar utfordringen.

Det er dette det handler om. Pudder, solskinn, motbakke og svette. Alt det som måtte være igjen i kroppen av de siste dagers sykdom, forsvinner ut gjennom porene. Det er jeg overbevist om.

Til info har testet meg for covid-19, så det er ikke det jeg har hatt.

Det går radig oppover. Jeg vil nesten driste meg til å si at jeg sluker høydemeter. I det fjerne ser jeg den ellers så majestetiske Gullingen.

Herfra er den ikke like fryktinngytende som jeg husker den fra barndommen.

Snart er jeg høyt nok oppe til at det ikke finnes ei eneste bjørk rundt meg.

Idet jeg ser Natlandsnuten i det fjerne, merker jeg at høyre ski på merkelig vis er blitt langt mer bakglatt enn den venstre. Pussig.

Etter ei stund begynner det å bli plagsomt. Og unødvendig tungt. Jeg løfter skia for å sjekke. Fellen er borte. Jeg har mistet den.

Dermed blir det endringer i planene. Natlandsnuten med én fell frister lite. Jeg ser meg rundt, og oppdager en topp ikke langt unna. Der blir det lunsj.

Etter en halvtimes pause på denne toppen, med et par brødskiver, kaffe og en fantastisk utsikt, spenner jeg på meg skiene igjen mens jeg krysser fingrene for at jeg finner den andre fellen på nedturen.

Jeg har umåtelig flaks. Bare et par hundre meter unna har et ektepar fra Hjelmeland stoppet for en pust i bakken på vei til Natlandsnuten.

De har funnet fellen, og tatt vare på den. Vi slår av en prat, før jeg takker så mye, legger fellen i sekken, og hiver meg utfor kanten.

Herfra glir jeg nærmest uavbrutt ned til Mosvatnet. I fersk puddersnø.

Stort bedre blir faktisk ikke friluftslivet i januar.

Og Natlandsnuten: Jeg kommer tilbake, vær du sikker …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s