Tilbake i eventyrland

Det føles utrolig spesielt å trå ut av bilen denne ettermiddagen. Det er mange, mange år siden jeg var her sist.

Den gang hadde Kristian og jeg gått til Blomstølen, fortsatt over fjellet mot Storavassbu, og avsluttet turen nettopp her.

Den gang tenkte jeg, idet vi vandret gjennom Etnes kanskje vakreste dal, at her skal jeg tilbake med telt. Her holder det ikke å bare passere.

Dermed begynner jeg på den relativt bratte stigningen opp mot Hellaugdalen.

Fra Frette går en merket sti opp langs elva, som tar meg til Hellaugvatnet. Jeg holder bra tempo oppover, og har gått i rundt en halvtime idet terrenget flater ut, og det store vannet kommer til syne.

Det er et vakkert skue. Det er så fantastisk frodig her. Selv stupbratte fjellsider er dekket med lysegrønne løvtrær som rammer inn dalen.

Jeg ser fossen innerst der inne, og tenker at det er målet. Ikke vet jeg, i dette øyeblikket, at det er hukommelsen som spiller meg et puss.

Men det kommer vi tilbake til.

Turen langs Hellaugvatnet går i spennende terreng. Den tette løvskogen brytes tidvis opp av massive rasområder, hvor steinurene strekker seg hundrevis av meter fra langt oppe i fjellsidene til godt under vannoverflaten.

Her handler det om å trå varsomt.

Jeg bruker en halvtimes tid på turen inn til Hellaug, hvor det ligger et par gamle stølshus.

Det er et nydelig område, men samtidig er ikke Hellaugdalen helt slik jeg hadde sett for meg. Jeg husker ikke disse stølshusene, ei heller alle gjerdene og steingardene.

Av erfaring vet jeg at minnene fra slike turer aldri er helt til å stole på, men det forundrer meg at jeg de siste årene har bygget opp denne dalen i hodet mitt til å være noe helt annet enn den faktisk er.

Lettere skuffet, finner jeg fram kartet. Hadde ikke planlagt å ligge så tett på bebyggelse, og ser etter alternativer.

Fossen jeg ser og hører kommer naturligvis fra et sted. Når jeg sjekker kartet, skjønner jeg hvor. Fitavatnet, en ordentlig klatreetappe unna.

Jeg setter kursen dit.

Jeg har alltid tenkt at turen opp fra Bjordal til Vikefjellet går i bratt terreng. Det kommer jeg aldri til å tenke igjen. Her går det virkelig rett opp.

Men formen er god, og oppdagelseslysten stor. Jeg sluker høydemeter, og får fort nok betaling for strevet, i form av en ubeskrivelig vakker utsikt.

Det begynner å nærme seg en time siden jeg passerte stølen på Hellaug.

Endelig flater terrenget ut, og jeg kan konsentrere meg mindre om hvor jeg setter foten i neste steg, og mer om hva som finnes rundt meg.

Jeg mistenker at dette blir det siste stedet med mobildekning på turen, så jeg ringer hjem og forklarer hvor jeg er på vei.

Dette er uhyre viktig når du går alene.

Så labber jeg innover nok en dal. Har ikke gått langt, idet jeg innser tabben. Jeg har ikke bygget opp falske minner – kun rotet med stedsnavn.

For her ligger den. Den grønne dal. Eventyrland i Etnefjellene. Overveldende.

Her ligger det lille vannet, som jeg nå innser heter Fitavatnet. Her kommer elva sildrende, og jeg hører bruset fra den mektige fossen som stuper ned fjellsida like ved.

Her går sauene til bonden jeg traff lenger nede i dalen. De han har brukt hele dagen på å frakte til fjells sammen med dattera si og sauehunden.

Her er den, dalen jeg har lengtet tilbake til i så mange år. Og denne gang har jeg med telt.

Det rigger jeg til på en tilnærmet flat gressflekk like ved elva, og med utsikt mot fossen.

Her har jeg god tilgang på vann, og ikke minst den søvndyssende sildringen fra rennende vann.

Klokka har bikket åtte på kvelden, og jeg kjenner sulten sige på.

Så snart teltet er ferdig rigget, liggeunderlaget er blåst opp og soveposen rullet ut, finner jeg fram Jetboil’en, og gjør klart til middag ved elva.

Siden forrige gang jeg spiste frysetørret mat, har det kommet en ny produsent på markedet. Gilde tilbyr pasta bolognese og brun lapskaus. Jeg har gått for førstnevnte, og kjenner på en viss forventning til det kjente merket.

Det innfrir så til de grader. Smak er alltid subjektivt, men for min del overgår dette alt jeg har smakt av frysetørret mat tidligere.

Dermed blir middagen denne kvelden mer enn bare påfyll av energi.

Det blir en god matopplevelse i de vakreste omgivelsene jeg kan tenke meg.

Jeg blir sittende og nyte kvelden, helt til jeg kjenner de første regndråpene. Akkurat som bestilt, tenker jeg, og pakker sammen og finner soveposen.

Jeg har hatt fri noen dager, men har ventet med telttur til værmeldingene viste regn. Det er noe med den friske lufta det bærer med seg, og ikke minst lyden av regndråper på teltduken.

Jeg ligger og leser ei stund før jeg forsvinner inn i drømmeland. Det regner jevnt gjennom hele natta. Søvnen kommer og går fram til klokka fem, da jeg står opp for å slå lens. Så snart jeg er tilbake i soveposen, faller jeg inn i en dyp søvn som varer fram til halv ni. Det er ubeskrivelig godt.

Etter frokost letter regnet, og erstattes av et stadig tykkere teppe av tåke.

Det gir en magisk stemning i fjellet, og på turen ned spaserer jeg ut på den karakteristiske fjellhylla jeg tok bilde av på vei opp.

Bakken under er knapt synlig gjennom tåkehavet.

Turen nedover går radig, og jeg ligger an til å bruke rundt en halvtime mindre tid enn jeg gjorde på vei opp.

Elva blir imidlertid for fristende, og jeg stopper opp ved en kulp for å prøve fiskelykken. Fiskestanga har tross alt ikke vært i bruk så langt på turen.

Her er mye småfisk, og det biter på nesten hvert kast. Moro!

Etter oppfordring fra bonden dagen i forveien, gir jeg dem et kakk i hodet, og legger dem på land. Det er altfor mye fisk i vassdraget her.

Jeg fisker ikke i mer enn et kvarter.

Kort tid etter er jeg nede ved bilen, og vender snuten mot Vågslid, hvor hyttetur med mor og Halfdan venter.

Det føles helt fantastisk å endelig ha vært tilbake i dalen som gjorde sånt inntrykk på meg for så mange år siden. Dette blir garantert ikke siste gang.

Tusen takk for følget, gode leser!

2 thoughts on “Tilbake i eventyrland

  1. Hyggelig lesning. Dette er virkelig ett flott område. Har selv hatt ett par netter ved Fitavatnet. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen fra Hellaug opp til Fitavatnet. Den stigningen er heftig!

    1. Ja, det var nesten imponerende at de har fått til en sti opp der. Men det er godt å få brukt kroppen på den måten, og ikke minst herlig når man kommer opp. Kjekt du leser! 🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s